Den som bygger nødvendig infrastruktur – vei, vann og avløp – i et område regulert til boliger, har krav på refusjon av kostnadene fra alle grunneiere som har nytte av utbyggingen.
Kommunen skal først treffe et foreløpig vedtak som fordeler kostnadene, for så å treffe det endelige refusjonsvedtaket etter at utbyggingen er ferdig. Totalkostnadene i det endelige vedtaket kan ikke overstige kostnadene i det foreløpige vedtaket med mer enn 15 %. Det er derfor av stor betydning at vedtakene er riktige.
Høyesteretts har i dom 16. desember 2024, HR-2024-2308-A kommet til at et refusjonsvedtak ble kjent ugyldig. I saken hadde statsforvalteren opphevet kommunens foreløpige vedtak. Deretter hadde kommunen godkjent økte kostnader, som tiltakshaver i mellomtiden hadde krevd. Statsforvalteren stadfestet dette nye vedtaket, som kommunens endelige refusjonsvedtak så bygger på. En grunneier angrep det endelige vedtaket ved søksmål mot kommunen og hevdet at dette ikke kunne bygge på statsforvalterens foreløpige vedtak, fordi det foreløpige vedtaket er ugyldig.
Høyesterett har gitt grunneieren medhold. Høyesterett fastslår først at domstolene prejudisielt kan prøve gyldigheten av det foreløpige vedtaket. Det kreves ikke at klageinstansen som har truffet vedtaket – her staten – er part i søksmålet.
Høyesterett kommer videre til at det var feil å godkjenne de økte kostnadene. Det nye vedtaket kunne bare korrigeres for de feilene som begrunnet opphevelsen. De aktuelle reglene bygger på den forutsetningen at kostnadene låses i det første vedtaket, som forutsetningsvis skal treffes før utbyggingen igangsettes. På den måten sikres partene forutsigbarhet. Anken fra Trondheim kommune ble forkastet.
Dommen avklarer innholdet i sentrale bestemmelser i plan- og bygningsloven kapittel 18. Den avklarer også generelle forvaltningsrettslige prinsipper om prejudisiell prøving av forvaltningsvedtak og om forvaltningens adgang til å bygge på nye opplysninger.